Hva «headroom» og «tredjedelsregelen» betyr når du filmer med håndholdt kamera

Når du står i en trang gang med kameraet på skulderen og noen venter på at du skal bli ferdig, har du ikke tid til å resonnere deg frem til et godt bilde. Da hjelper det å ha noen få faste regler i hodet som du kan bruke uten å tenke. Fagordene er egentlig bare korte navn på slike regler, og de er laget av folk som har gjort de samme feilene før deg.

Jeg underviser i håndholdt filming, og det første jeg ber deltakerne gjøre er å lære seg to begreper: headroom og tredjedelsregelen. Det høres ut som noe man trenger kursbevis for, men begge kan forklares på ett minutt. Resten av denne teksten tar dem hver for seg, og viser hva som skjer når kameraet ikke står på stativ.

Poenget er ikke å følge reglene slavisk. Poenget er at du vet hva du bryter når du bryter dem, og at du gjør det med vilje. Det skiller bilder som ser tilfeldige ut fra bilder som ser ryddige ut, selv når begge er filmet i hast.

Headroom er avstanden mellom toppen av hodet til personen du filmer og kanten av bildet. Er avstanden for liten, ser det ut som personen blir presset mot taket. Er den for stor, ser personen ut til å synke ned i bunnen av bildet, og du kaster bort plass som kunne vist ansiktet eller omgivelsene.

En enkel huskeregel er at øynene bør ligge omtrent en tredjedel ned fra toppen av bildet. Da får du naturlig nok luft over hodet uten å måle noe. Ved nærbilder kan du tillate deg å kutte litt av pannen, men aldri kutt rett over øyenbrynene på en måte som ser ut som en feil.

Husk at headroom endrer seg med utsnittet. I et halvtotalbilde trenger du relativt mer luft enn i et tett portrett. Se på søkerbildet hver gang du endrer avstand, ikke bare første gang du setter opp opptaket.

• Øynene omtrent en tredjedel ned fra toppen av bildet
• Litt mindre luft i tette utsnitt, litt mer i halvtotal
• Sjekk headroom på nytt hver gang du flytter deg

Tenk deg at bildet er delt i ni like store ruter med to loddrette og to vannrette linjer. Tredjedelsregelen sier at det som er viktig i bildet helst bør ligge på en av linjene, eller der linjene krysser hverandre. For et intervju betyr det at personen sitter litt til siden i bildet, ikke midt i det.

Det gir en følelse av ro, og det gir deg plass til noe annet i bildet: en dør, et vindu, en arbeidsbenk eller et landskap som sier noe om stedet. Når personen ser ut mot den tomme siden av bildet, kalles den plassen gjerne look room, og den bør være større enn plassen bak hodet.

I et intervju på stedet bruker jeg regelen til å velge hvilken side jeg stiller meg på. Står intervjuobjektet foran en vegg med noe interessant på høyre side, plasserer jeg personen til venstre og lar bakgrunnen få pustet. Det tar to sekunder å bestemme.

Reglene er lettest å følge på stativ. Med håndholdt kamera flytter bildet seg hele tiden, og du må holde komposisjonen i hodet mens du går, svinger eller tar et skritt til siden. Det er derfor jeg ber deltakerne øve på å holde headroom stabilt mens de bare puster rolig og skifter vekt fra fot til fot.

Bøy knærne litt, hold albuene inn mot kroppen og bruk skjermen eller søkeren som støttepunkt mot ansiktet hvis kameraet tillater det. En stødig kropp gir et stødig bilde, og da blir det lettere å holde linjene der de skal være. Ikke jag etter perfekte bilder, men hold deg innenfor et rimelig område.

Når personen beveger seg, følger du med slik at forholdet mellom hode og bildekant forblir omtrent det samme. Hvis personen går mot deg, gi litt ekstra luft foran. Hvis personen går bort, la bildet åpne seg i gangretningen, ikke bak ryggen.

• Bøy knærne og hold albuene inn mot kroppen
• Behold forholdet mellom hode og bildekant når personen går
• Gi ekstra luft i gangretningen

De to feilene jeg ser oftest, er at hodet kuttes av øverst fordi filmeren synker litt sammen under opptaket, og at personen havner midt i bildet fordi det er det enkleste. Begge er lette å rette opp hvis du vet hva du ser etter, og begge kan du øve på uten annet utstyr enn kameraet og en venn.

Prøv dette: be en kjent stå i en dør i ti sekunder og film med personen først til venstre, så til høyre, så midt i bildet. Se opptakene etterpå og legg merke til hvilket som gir mest ro og mest informasjon. Gjenta med litt mer og litt mindre headroom. Du trenger ikke mer enn et kvarter.

I kurset gjør vi en lignende øvelse som en del av pensumet i håndholdt filming, med praktiske oppdrag fra virkelige filmsituasjoner som utgangspunkt. Der får du tilbakemelding på bildene dine og kan sammenligne med de andre deltakernes løsninger i samme situasjon.

Headroom og tredjedelsregelen er små verktøy, men de gjør klippingen lettere. Når alle opptak har omtrent samme oppbygging, glir de lettere sammen i tidslinjen, og du slipper at ett bilde hopper uforklarlig i forhold til neste. Det sparer tid i redigeringen, selv om du ikke merker det mens du filmer.

Samtidig er de ikke lover. Noen ganger er det riktig å sette ansiktet midt i bildet, for eksempel i et direkte og alvorlig portrett, eller å kutte hodet bevisst for å vise hendene som arbeider. Reglene gir deg et utgangspunkt, og erfaringen forteller deg når du kan gå vekk fra det.

Start enkelt: lær deg de to begrepene, øv på dem noen dager i høstlyset, og legg merke til hvordan blikket ditt begynner å reagere på dårlig komposisjon også i andres film. Det er et godt tegn.