Fem feil i kildekritikken, og hvordan du unngår dem i felten

Den vanligste feilen jeg ser hos kursdeltakere, er at første kilde som svarer, blir den eneste kilden. Du står på stedet, kameraet går, og en person forteller med stor sikkerhet hva som har skjedd. Det føles som å ha fått svaret, og da er det fristende å gå videre til neste opptak.

Et trygt svar er ikke det samme som et riktig svar. Folk husker ulikt, noen har egne interesser, og andre gjentar bare det de har hørt. I øvelsene våre trener du på akkurat dette i trygge omgivelser, slik at ingen blir skadelidende av at du tar feil.

Vanen jeg ber deg bygge, er enkel: skriv ned hvem som sa hva, og spør deg selv hvordan vedkommende vet det. Var personen til stede, eller har hun det fra andre? Det spørsmålet kan stilles rolig, også foran kamera, og svaret avgjør hvor mye vekt utsagnet tåler.

Gjør det til rutine å søke en andre kilde som ikke henger sammen med den første. To personer som begge har hørt det samme fra samme tredjeperson, teller som én kilde, ikke to.

• Spør alltid hvordan kilden vet det den påstår
• Skill mellom egen observasjon og det kilden har hørt
• To uavhengige kilder veier mer enn to som siterer hverandre

Et bilde som passer perfekt til historien din, bør få deg til å stoppe opp, ikke juble. Bilder flyttes mellom steder og tidspunkter uten at det følger med noen forklaring. Et foto av en oversvømt vei kan være tatt i et helt annet område for flere år siden og likevel se helt riktig ut.

Det du kan gjøre på kort tid, er mer enn mange tror. Se etter detaljer som skilt, bygninger, vegetasjon og været, og spør om de stemmer med stedet og tidspunktet du påstår. Sjekk om bildet finnes i eldre versjoner, og be den som sendte det om å fortelle hvem som tok det og når.

Egne opptak er tryggest, men også de trenger notater. Skriv ned sted, klokkeslett og hvem som var til stede mens du fortsatt husker det. Fire uker senere er det vanskelig å rekonstruere hvilken dag et klipp egentlig ble tatt.

Hvis du ikke får bekreftet et bilde, er løsningen ikke å bruke det med en forsiktig formulering. Da lar du det ligge og finner et alternativ du kan stå inne for.

• Sjekk skilt, bygninger og vær mot sted og tidspunkt
• Spør alltid hvem som tok bildet og når
• Noter sted og tid på egne opptak med en gang

Mange verifiserer faktisk godt, men glemmer å skrive det ned. Resultatet er at de ikke kan vise hvordan de kom frem til et tall, et navn eller en påstand når noen spør uker senere. Dokumentasjon er ikke byråkrati, den er det som gjør at du kan stå inne for arbeidet ditt.

Jeg anbefaler en enkel logg ved siden av opptakslisten. For hver påstand i reportasjen skriver du én linje: hva som påstås, hvem som sa det, hva du sjekket det mot, og hva utfallet ble. Det tar et par minutter underveis og sparer deg for lange søk senere.

Loggen hjelper også i redigeringen. Når du klipper og må velge mellom to utsagn, ser du raskt hvilket du har dekning for. Det som står uten noen linje i loggen, er et varsel om at klippet bør vurderes på nytt.

Oppbevar loggen sammen med råmaterialet, ikke på et eget sted du glemmer. Navngi filene slik at du finner dem igjen, og ta gjerne skjermbilder av nettsider du har brukt, siden de kan endres eller forsvinne.

• Én linje per påstand: hva, hvem, sjekket mot, utfall
• Oppbevar loggen sammen med råmaterialet
• Ta skjermbilder av nettkilder du støtter deg på

En reportasje kan være korrekt i hver enkelt detalj og likevel gi et feil inntrykk fordi sikre og usikre opplysninger står side om side uten skille. Seeren hører én rolig stemme og antar at alt er like godt dekket.

Når du skriver speakertekst eller velger sitater, bør du gjøre forskjellen tydelig. Det du har sett selv og fått bekreftet, sier du rett ut. Det en kilde hevder, tilskriver du kilden. Det du ikke har kunnet bekrefte, kan du enten utelate eller si at det ikke er bekreftet.

Vær også oppmerksom på ordvalg som skyver påstander lenger enn dekningen rekker. Ord som «åpenbart» og «alle vet» gjør ofte jobben som dokumentasjonen ikke har gjort. Stryk dem, og se om setningen fortsatt holder.

Dette er et håndverk som trenes. Les høyt over manuset ditt og stopp ved hver påstand: Kan jeg vise hvor jeg har dette fra? Hvis ikke, er det setningen som må endres, ikke kravet.

• Tilskriv påstander til kilden når du ikke har sett selv
• Stryk ord som «åpenbart» og «alle vet»
• Les manuset høyt og stopp ved hver påstand

Den mest snikende feilen er ikke slurv, men overbevisning. Når du har bestemt deg for hva historien handler om, begynner du å lete etter det som bekrefter den, og å overse det som peker en annen vei. Det skjer med erfarne folk også.

Et enkelt grep er å spørre seg selv hva som ville måtte stemme for at du tok feil, og så lete etter akkurat det. Snakk med noen som ser saken annerledes, og la den personen få forklare synspunktet sitt uten at du avbryter.

Be også en annen se på materialet ditt før det er ferdig. På kurset gjør deltakerne dette i par med fiktive saker, og det er forbausende hvor ofte en frisk leser finner hullet du har gått forbi i en uke.

Å endre retning underveis er ikke et nederlag. En reportasje som justerer seg etter det du faktisk fant ut, er sterkere enn en som holder fast på den første hypotesen.

• Spør hva som måtte stemme for at du tok feil
• La en som er uenig få forklare seg
• Få en annen til å lese gjennom før publisering

Ingen av disse vanene krever mye utstyr. De krever at du bestemmer deg for en rekkefølge og holder deg til den også når det haster. Min rutine er kort: noter kilden og hvordan den vet det, sjekk bilder og påstander mot noe uavhengig, før logg, og les manuset etter dekning før klipping er låst.

Når tiden er knapp, er det riktig å gjøre mindre, ikke å hoppe over kontrollen. En kortere reportasje med solid dekning er bedre enn en lengre med hull. Velg heller bort en påstand enn å la den stå ubekreftet.

Tidlig høst er en fin tid å bygge slike vaner på. Mørket kommer tidligere, feltdagene blir kortere, og du må planlegge mer nøye uansett. Bruk den planleggingen til å sette av tid til kontroll, ikke bare til opptak.

Det viktigste jeg kan si, er at kildekritikk ikke er et eget steg på slutten. Den følger deg fra første spørsmål til siste klipp, og den blir lettere jo oftere du gjør den.