Bak kulissene: slik forbereder og gjennomfører vi intervjuet på stedet

Når deltakerne ser et ferdig intervju, ser de sjelden alt som ligger bak. På kurset bruker vi mer tid på forberedelsen enn på selve samtalen, og det gjør vi med vilje. Et godt intervju på stedet vinnes som regel ved skrivebordet, med en klar idé om hva historien egentlig handler om.

Jeg begynner alltid med én setning: hva skal seeren forstå når reportasjen er over? Den setningen styrer hvilke spørsmål jeg skriver, hvem jeg vil snakke med og hva slags bilder jeg trenger rundt samtalen. Uten den ender man lett opp med en lang prat som ikke kan klippes til noe.

Alle øvelsene våre bygger på realistiske situasjoner, for eksempel en lokal dugnad eller en liten bedrift som flytter lokaler. Det betyr at du kan øve på selve håndverket uten å presse en virkelig person. Du lærer rytmen, og du gjør feilene der de ikke koster noe.

Mange deltakere kommer med en side full av spørsmål. Jeg ber dem stryke de fleste. Fem til sju gode spørsmål er nok til en kort reportasje, og resten oppstår underveis, når du faktisk lytter til svarene i stedet for å lese fra arket.

Åpne spørsmål gir bedre klipp enn lukkede. «Fortell meg hvordan en vanlig dag ser ut» gir deg en fortelling, mens «Er dere fornøyde?» gir deg et ja. Jeg skriver spørsmålene slik at svaret må inneholde en handling, et bilde eller en følelse som kan underbygges med opptak.

Rekkefølgen betyr mer enn man tror. Jeg starter med noe enkelt og kjent, slik at den som blir intervjuet får pusten på plass, og lar de vanskeligere spørsmålene komme når samtalen har satt seg. Det siste spørsmålet er nesten alltid det samme: er det noe jeg ikke har spurt om, men burde ha gjort?

• Skriv ned hva reportasjen skal si i én setning
• Hold deg til fem–sju spørsmål, ikke tjue
• Velg åpne spørsmål som gir en fortelling
• Avslutt med et spørsmål som gir rom for det uventede

Stedet forteller en del av historien, men det kan også ødelegge opptaket. Jeg går alltid til lokasjonen i forkant, om mulig til samme tid på dagen som intervjuet skal gjøres. Da ser jeg hvor lyset faller, hvor det er trekk, og hvilke lyder som dukker opp når man minst venter det.

En kjølig høstdag har fordeler: lyset er lavt og mykt, men det blir fort mørkt, og vind kan gjøre utendørs lyd nesten ubrukelig. Mange velger derfor en skjermet krok ved en vegg eller et vindu fremfor åpen plass. Et rom med harde flater gir gjenklang, så vi leter etter noe med tekstiler eller bøker som dempet bakgrunn.

Bakgrunnen skal støtte personen, ikke konkurrere med henne. Jeg ser etter noe som hører til situasjonen, som et verksted, et kjøkken eller en hage, og fjerner det som trekker blikket bort fra ansiktet. Plasser personen med litt avstand til veggen, slik at bildet får dybde.

• Besøk stedet i forveien om du kan
• Lytt etter kjøleskap, trafikk og ventilasjon
• Plasser personen litt fra veggen for dybde

Når alt er på plass, setter jeg kameraet omtrent i øyehøyde, litt til siden for min egen posisjon. Personen skal se på meg, ikke inn i linsen, og avstanden mellom oss er slik at jeg kan holde øyekontakt uten å stå for tett på. Det gir naturlig blikkretning og et rolig uttrykk.

Jeg komponerer med litt luft over hodet og lar blikkretningen ha mer plass foran seg enn bak. Et halvnært utsnitt fra brystet og opp fungerer for de fleste samtaler. Vil du ha variasjon, bytt utsnitt mellom to svar i stedet for å zoome midt i en setning, for det gir klippbare overganger.

Kontroller alltid bildet før du sier at vi kan begynne. Se på kantene, på lys som flimrer, og på det som står rett bak hodet, for eksempel en plante som ser ut til å vokse ut av øret. Slike småting er enkle å rette på stedet og umulige å fikse etterpå.

Den som blir intervjuet, er sjelden vant til kamera. Jeg bruker de første minuttene til å snakke om helt andre ting, forklare hva som skal skje og si at vi gjerne kan ta en setning om igjen. Mange blir synlig roligere når de forstår at ingenting er endelig før klippingen.

Under samtalen lytter jeg mer enn jeg snakker. Jeg venter et par sekunder etter at svaret virker ferdig, for det er ofte da det beste kommer. Å nikke i stedet for å si «mm» holder lydsporet rent, og det gjør klippingen mye enklere for den som sitter med materialet senere.

Når noe går skeis, tar vi en pause. Lav stemme og rolig tempo smitter over. Hvis kameraet bråstopper eller en lyd forstyrrer, sier jeg det høyt og enkelt, og vi tar svaret på nytt. Ingen i en øvelse blir dømt for å måtte gjøre noe to ganger.

• Bruk de første minuttene til vanlig prat
• Vent to sekunder etter svaret før du går videre
• Nikk i stedet for å si «mm» mens personen snakker
• Ta en pause i stedet for å jage videre

Når samtalen er over, er jobben ikke ferdig. Jeg ber om et par minutter med stillhet på stedet og tar opp romtone, altså lyden av rommet uten tale. Den brukes senere til å fylle hull i klippet. Så noterer jeg navn, stavemåte og tittel, mens alt fortsatt er friskt.

Jeg ser raskt gjennom opptaket på kameraet før vi pakker sammen. Er lyden tydelig? Er bildet i fokus? Er det en setning som mangler? Det er langt enklere å spørre på nytt nå enn å lete etter personen en uke senere. Deretter kopierer jeg filene til to steder før jeg gjør noe annet.

Til slutt skriver jeg tre linjer til meg selv: hva fungerte, hva ville jeg gjort annerledes, og hvilket svar bærer reportasjen. Disse notatene er mer verdt enn de fleste deltakere tror, og de bygger opp en vane som gjør hvert nytt intervju litt bedre enn det forrige.